Konsertene deres virker alltid som om de skulle være for korte. Enda A.R.S. ikke består av noen standardbesetning og på ingen måte førsøker å smiske med publikum, trollbindes tilhørerne av trioen - det være seg på klubb eller festival. A.R.S. lager improvisert musikk med stemme, saksofoner og kontrabass, ofte ekspressivt, noen ganger også tilnærmet melodiøst. Konsertene utvikles i fellesskap på scenen med konsentrert oppmerksomt og synlig glede.

I 1995 hørte Anne Braathen en konsert med trioen TISCH 5 - den andre trioen til Rolf Pifnitzka og Stephan Kersting. De spillte freejazz i beste Coltrane-tradisjon og agerte svært fritt og høytlydt. Etter 10 minutter måtte Anne ut, dette var for heftig.Men noe må ha fasinert henne, for i pausen kom man i prat med hverandre og gjorde en avtale. Anne Braathen lette etter musikere hun kunne improvisere med. Hittil hadde hun sunget i tradisjonelle storband og kvartetter der musikken var gjennomarrangert og "improvisasjonene" godt innøvd. Nå ville hun forsøke noe nytt, ikke være diva i spotlighten, ikke midtpunktet alle forholder seg til. Hun lette etter - og fant likestilte musikere.

Til å begynne med improviserte de til dikt av Robert Bly og beatnikveteranen Robert Creely. Senere kom det ene eller andre diktet av Jan Erik Vold i tillegg. Det var ikke så rart, for Anne Braathen er norsk og bassisten Stephan Kersting har bodd flere år i Norge. For saksofonisten Rolf Pifnitzka åpnet dette fremmede språket nye dimensjoner i kombinasjonen musikk og tekst. I stedet for å måtte reagere på ordenes betydning, oppstår en interaksjon mellom klangene fra saksofon, stemme og bass.
Her ligger trioens egenartede kvalitet: uten å virke tilgjort bruker Anne stemmen som instrument og trioen A.R.S. forteller spennende historier både med og uten ord.

Invitasjonen til festivalen "Nordischer Klang" i Greifswald, mai 2000, bragte en ny dimensjon i trioens klangspektrum. For å kunne opptre på festivalen ble det forlangt norske tekster. På leting etter lett, urbanpoetisk stoff, kom Anne Braathen i prat med Ingvar Ambjørnsen (begge kom forøvrig til Hamburg på 80-tallet) og mer som en spøk tilbød Ambjørnsen et par surrealistiske kortprosatekster fra sene nattetimer.
Tekstene handler om en triviell verden uten riktige sammenhenger og med stadig flytende konturer. Midt i det hele opptrer figuren Bo som er "født" omtrent samtidig med Elling og derfor er blitt kalt Ellings psykedeliske fetter. Episodene, som forener detaljert iaktakelse og surrealistisk feiltolkning i en lakonisk avslappethet, lar seg lese og forstå på utallige måter. De oppfordrer regelrett til improvisasjon.
Allerede under de første prøvene var det klart at Bos verden på en utmerket måte lot seg forene med A.R.S. musikalske kosmos. Konserten i Greifswald bekreftet at denne kombinasjonen fungerte. Selv Ingvar Ambjørnsen var begeistret: "Det høres ut som Anne tar ordene mine og bruker stemmen sin som instrument for å svare de to andre musikerne. Morsomt og fantastisk:"

Siden november 2001 er "Ambjørnsen & Bo" å høre på CD på det norske plateselskapet NORCD (NORCD 0141). I heftet som følger CDen kan man lese tekstene.