Hamburg Mesteren var begeistret og stolt av sin elev. Bill Ramsey, en genial jazzsanger på tross av eller kanskje nettopp på grunn av ”Zukkerpuppe” (Sukkerdukken - en tysk slager fra 60-tallet), applauderte lengst da de siste viltre tonene fra A.R.S. var forstummet i ”Grundriss” i Hamburg. Ramsey hadde en gang undervist free jazz sangeren Anne Braathen (”Det var ikke mye jeg kunne bidra med”) og var naturligvis tilstede under premieren for å feire Annes første CD. Og den hadde det i seg. Sjelden har et bortskjemt publikum opplevd en liknende munter-vill jazzkveld. Hva den i Hamburg bosatte norske Anne Braathen, saksofonist Rolf Pifnitzka og bassist Stephan Kersting presenterte, sprengte sogar rammene til en meget eksperimentell freejazz.

 Skingrende, urkomisk og totalt groovy ga trioen alt de hadde - og enda litt til - av stemme og instrumenter. Aktørene utstrålte en ubendig spilleglede. Anne Braathens utrolig modulasjonsrike stemme beveget seg mellom

 ordstakkati, klare konsertante passasjer som noen ganger minnet om gregoriansk, noen ganger om vestlandsk folkemusikk, og jagede atonale passasjer med samme suverenitet. Det samme gjaldt hennes tyske partnere; Rolf pifnitzka er en begavet saksofonist og fløytist som forlanger det ytterste av seg selv og sine instrumenter, som spiller top-disiplinerte jazzpassasjer og som vet å blande instrumental- og vokaltoner. Og selv Bill Ramsey trodde ikke det han så da Pifnitzka spilte to og senere tre saksofoner samtidig. Det går ikke? Frem til Pifnitzka trodde vi også det. Ikke å forglemme Stephan Kersting på bass; også han en mester i sitt fag, også han ”verspielt” i ordest beste betydning og hele tiden herre over rytmen i en ekstremt vanskelig .........

...fortsettelse: konsipert A.R.S.-produksjon. Like uvanlig som denne kvelden er også forhistorien. For flere år siden oppfordret skandinavistik-professoren Walter Baumgartner ved universitetet i Greifswald Anne Braathen til å forsøke med komposisjoner på sitt eget morsmål. I Norge er det en rekke forfattere som selv lager musikk eller som har latt sine egne tekster tonsette - Lars Saaby Christensen, Ragnar Hovland og Jon Fosse for

eksempel. Anne banket på hos Ingvar Ambjørnsen som også bor i Hamburg. Og han hadde en rekke upubliserte tekster liggende i en skuff: Tekster om en sær figur med navnet Bo. Merkelige og fargerike historier - en utfordring for trioen A.R.S. å gi tekstene et adekvat musikalsk outfit: surrealt, vanvittig, morsomt. Slik kan den som ikke forstår norsk oppleve hvordan Ambjørnsen lar Bo gå punktlig til et party hvor han er eneste gjest. Eller hvordan Bo til slutt ”går i hundene”, noe A.R.S.

 skildrer med utslående komikk. CDen inneholder en liten tysk booklet som fremfor alt beviser hvor genialt Anne, Rolf og Stephan har omsatt tekstene. En tvers igjennom uvanlig klangopplevelse som musikerne her disker opp med. Den norske produsenten Karl Seglem, hvis label NOR-CD er kjent for modig sound, skal ha takk for at han har gitt ”A.R.S - Ambjørnsen & Bo” denne sjansen.
A.R.S. Ambjørnsen& Bo,
NorCD 0141  www.norcd.no

neste artikel    Begynnelsen på siden

 Blant alle band, solister og store stjerner i byen vår, finnes det blomster som blomstrer nesten helt i det skjulte. Den tysk-norske jazztrioen A.R.S. er blant dem. I magiske syv år har sangeren Anne Braathen, saksofonisten Rolf Pifnitzka og bassisten Stephan Kersting spilt sammen omtrent ubemerket av offentligheten. I forbindelse med utgivelsen av deres første ordentlige CD, var det på tide med en konsert igjen. Den fant sted i ”Grundriss” i Ottensen (Hamburg). A.R.S. spiller en munter jazz; åpen for det   frie   og   improviserte.   I  tillegg

fløytes det, pustes, knises, strykes og stønnes. Og all musikk bygges rundt en tekst. Tekstene fant de hos Ingvar Ambjørnsen, norsk forfatter som bor i Hamburg. Han hadde en rekke merkelige tekster liggende i en skuff, som passet utmerket til trioens toner: Historiene om Bo. Bo kommer for tidlig på party; altså alt for tidlig. Bo hater den eviggrønne regnskogen. Bo ser seg selv i det fjerne. Man kunne ikke akkurat knipse med fingrene til A.R.S.s fremføring. I stedet fikk man høre musikk som i motsetning til de nyeste og beste hits av i dag og i morgen,           virker          som          et

antidepressivum. De konfronterer og utfordrer. Og når Pifnitzka spiller på tre saksofoner samtidig, Kersting bøyer seg rundt bassen og Braathen traller et par norske folkeviser, da er det meget komisk. De tre jazzmusikerne tar ikke seg selv så høytidlig. Den som ikke tilhørte den tallrikt fremmøtte norske tilhørerskaren denne kvelden, måtte ikke fortvile. Etter dikter Ambjørnsen, leste Rolf Pifnitzka Bo-tekstene i tysk oversettelse. Han er forøvrig også en begavet høytleser.        FK

neste artikel    Begynnelsen på siden

Det er tydeligvis langt fra bare Herrens veier som er uransakelige. Blant de mange scenarier jeg neppe hadde greid å se for meg er to tyske fribagmusikanter i nært samarbeid med en norsk sanger/resitatør med Ingvar Ambjørnsens tekster som utgangspunkt. Som om ikke dette var nok så dukker også Ambjørnsen opp som tolker av sine egne tekster - om Bo, må vite. Jeg må ærlig innrømme at ”Ambjørnsen & Bo” er blant de mest spesielle innspillinger som har inntatt heimen på lang, lang tid, men samtidig er det også et høyst fascinerende stykke musikk/prosa vi blir presentert for. De som tør å ta turen inn i dette spenningsfeltet vil garantert få mange annerledes opplevelser. Fundamentet for disse utfluktene er så avgjort nok et eksempel på Ingvar Ambjørnsens

forunderlige, personlige, surrealistiske og morsomme prosa. Bo er på mange sett og vis en yngre fetter av vår alles Elling - en fyr som opplever de mest trivielle ting, som vi ”alle” opplever, som Ambjørnsen gjennom sin helt spesielle penn greier å løfte fram som en helt spesiell person, samtidig som han representerer oss alle. Fortellingene om Bo tar altså den norske, men hvis jeg har skjønt det rett, Hamburg-bosatte - som Ambjørnsen - vokalisten Anne Braathen inn i et landskap verken Elling eller kanskje heller ikke Bo i sine villeste drømmer kunne forestilt seg. Braathen benytter seg av ganske så straight resitasjon, men også gurglelyder, skrik, stønn, tilnærma straight sang - hun benytter altså stemma på de fleste tenkelige og utenkelige vis. Hva og hvordan hun

enn gjør det, så drukner aldri fortellingene om Bo - det er med andre ord ikke Anne Braathen som er viktigst i hennes egne øyne, men beskjeden storyen har å fortelle - og slik skal det være. Dessuten er det veldig fint å høre Ingvar Ambjørnsen sjøl lese noen av tekstene - det er ingen tvil om at han kjenner også Bo og hans omgivelser ganske så godt. Med seg til å dekorere disse tekstene har Braathen to tyske frijazzere av meget solid format. Rolf Pifnitzka på opptil tre saksofoner samtidig, samt stemme, fløyte og cymbaler og bassisten Stephan Kersting skaper sammen med Braathen et sonisk univers garantert hinsides det meste du har hørt før. Det er morsomt, det er groovy, det er galskap - alt som tekstene til Ambjørnsen også er.

neste artikel   Begynnelsen på siden

A.R.S.  - Ambjørnsen & Bo. NORCD 0141. Fritjof Strauss JAZZPODIUM Januar 2002 A.R.S: - Ambjørnsen & Bo. NORCD 0141 Den norske sangeren Anne Braathen har tonsatt hittil ikke offentliggjort prosa av landsmannen Ingvar Ambjørnsen sammen med free-jazz-trioen A.R.S. fra Hamburg, som ved siden av henne selv består av saksofonisten Rolf Pifnitzka og bassisten Stephan Kersting. Bakgrunn for dette prosjektet var en konsert med bandet under ”Jazz & Poetry”-avdelingen til festivalen ”Nordischer Klang” i Greifswald, hvor nordeuropeiske forfattere hvert år lar sine tekster klinge. Forfatteren Ingvar Ambjørnsen har nådd frem til en stor leserskare blant det tyskspråklige publikummet med ungdomsbøkene og underground-kriminalromanene

sine, samt romanene om den sosialparanoide, skrullete typen med navnet Elling. For A.R.S. valgte han ut korte, surrealistiske prosatekster på norsk. I bookleten er de å finne i tysk oversettelse av Gabriele Haefs. Disse sekvensene, som alle dreier seg om en figur med mannsnavnet Bo, slår an en episk tone, later som om de skildrer handlinger og forandringer i den beskrevne verdenen ut i fra en allvitene duktus, men blir aldri til egentlige historier som det går an å gjenfortelle. I denne fremføringen passer free-jazz-sjangeren bra, for musikerne spiller under et liknende reglemang: klangprosessen følger konserteringens villede gestik, men unnlater den identifiserbare tonale melodien og et fast metrum. Anne Braathens tekstbehandling mellom resitasjon, foredragende og ordløs

sang og scat tar bare punktuelt hensyn til den semantiske betoningen i enkelte av setningene. Klangintensiveringen av ordmaterialet orienterer seg i første linje etter den indre musikalske kommunikasjonen, hvor den norske språkmelodien med den karakteristiske oppover-bevegelsen på slutten av en setningsperiode ikke sjelden synger med. Derfor er det konsekvent nok heller ikke så relevant hvilke betydning ordene har; det er slett ikke nødvendig å kunne norsk for å ha glede av innspillingen, av det smidige samspillet i trioen, av stemmer i clinch uten berøringsangst og av en kraftfull drive i spillet. Ingvar Ambjørnsen kan likevel glede seg over at denne friske disharmonien harmonerer så godt med hans egne tekster.

Begynnelsen på siden

HAMBURG (Dagbladet): Anne (42) fra Notodden har bodd i Hamburg enda lenger enn Ingvar, og de to er gamle kamerater.
– Jeg har drevet med jazz stort sett hele livet, forteller jenta som til daglig utsteder pass og tar seg av nordmenn som er havnet i ulykka og må søke nødhavn på det norske generalkonsulatet i Hamburg.
–Da jeg spurte om Ingvar hadde noen tekster som kunne synges, vendte han tommelen ned og svarte at prosagreiene hans ikke ville egne seg.

Psykedelisk
halsbetennelse, gikk de to settene som kniv i varmt smør. Det begeistrede publikummet oppdaget aldri at feberen nærmet seg 40.
– Det høres ut som Anne tar ordene mine og bruker stemmen sin som instrument for å svare de to andre musikerne. Morsomt og fantastisk, sier Ambjømsen.

PÅ NATTKLUBB: Ingvar Ambjørnsen ble begeistret da han hørte Anne Braathens musikalske tolkninger av prosatekstene hans om Ellings fetter, Bo, på en jazzklubb i Hamburg.

– Hun fnyste av meg og spurte hva jeg visste om det, erindrer Ambjørnsen sjøl. Han dukket ned i gjemmene sine og fant psykedeliske betraktninger omkring Bo:
– Han er fetter av Elling og har eksistert siden 1993. Men jeg visste aldri hva denne prosaen fra seine nattetimer skulle brukes til, sier Ingvar.
Kjellerklubben Birdland var fullsatt da Anne før helgen gikk på scenen med sine to tyske musikere. Og sjøl om stemmen stort sett var smadret av

Bo er ikke Elling
Også radiostasjonen som hadde folk i salen, meldte interesse og sender oversatte Bo–låter i morgen.
–Vi måtte ta hensyn til publikum og la dem få materialet på tysk også –selv om det selvsagt ble framført på norsk, forteller Anne Braathen.
– Bo har utviklet sitt eget liv. Han skal ikke oppfattes som noen videreføring av Elling. Jeg kan ikke gå inn og forklare surrealistiske tekster.
– Men generelt sett handler det om å beskrive en fremmedfølelse. Dette er et lekerom for meg, sier Ambjørnsen, som hadde fem nye tekster klare til Anne i går.
Foreløpig er det uklart om noen vil utgi prøve–cd–en med låtene «Bo ser seg om og får et glimt av seg selv» og «Bo og guttene». Sikkert er det i hvert fall at Anne Braathen vil opptre med materialet på en nordisk jazzfestival i Greifswald i mai.